Bombino (Niger)

Det er selvsagt ikke riktig å si at Bombino forlot Oslo World i fjor med uforrettet sak. Konserten på Cosmopolite, som halvveis endret karakter fra elektrisk maktdemonstrasjon til en intim, akustisk affære da strømmen gikk over halve Torshov, var tross alt en av festivalens soleklare høydepunkter. I det moderne musikkspråket blir ofte “unplugged”-merkelappen brukt nokså liberalt. Mer enn noe annet er det simpelthen synonymt med bruken av kassebass, et instrument man sjelden ser i noen annen setting. Men som regel er dette helt vanlige konserter med vanlig bruk av forsterkning - det er langt sjeldnere at man faktisk får høre lyden rett fra musikeren. Men sånn ble det altså, enten vi ville eller ikke, på Cosmopolite i fjor. Da det ble klart at strømmen neppe kom tilbake med det første, fant noen en kassegitar og en tromme. Bombino forble på scenen, i lyset fra mobillampene, og trollbandt det store, musestille publikummet, før han til slutt, etter en lang konsert mottok den siste applausen ute under himmelhvelvingen i Soria Morias foajé.

Allerede dagen etterpå snakket vi om hvor gøy det hadde vært å få ham tilbake. Det var jo minst to grunner til det: Det elektriske settet han og resten av bandet var i gang med luktet tross alt minst like svidd som trafokiosken på Torshov den kvelden. Å høre en helaften med den musikken var - tross alt - det vi egentlig hadde invitert ham for. Samtidig hadde det vært gøy å gjenta det strømløse eventyret - denne gangen i en hakket mer intim og tilpasset setting. Det viste seg at Bombino og hans team var på lignende tanker - så når han atter en gang står på Oslo Worlds plakat, har vi gleden av å både invitere til en akustisk intimkonsert ute på Henie-Onstad på Høvikodden - og en uavbrutt, elektrisk konsert på Cosmopolite. Bank i bordet.

Dette skrev vi forresten i fjor - det stemmer fremdeles:

Å kalle Omara «Bombino» Moctar, som gjestet Norge for første gang da han spilte på Oslo World i 2011, for en av de viktigste gitaristene i verden i dag er ingen overdrivelse. Tvert imot – innflytelsen fra den såkalte ørken-bluesen som Bombino sammen med tuareg-legendene i Tinariwen har vært de fremste eksponentene for, er hørbar i stadig større deler av moderne gitarbasert musikk. Stilen hans – lynrask, elastisk og dypt musikalsk – er simpelthen umulig å ikke la seg smitte av. På samme måten som Bombino på 90-tallet satt i eksil i Libya og Algerie og saumfarte opptak av Jimi Hendrix og Mark Knopfler etter triks å knabbe, gjør musikere over hele verden det samme med Bombinos perlerad av album, som fikk et nytt tilskudd i “Deran”, som kom ut på Partisan Records i fjor. Albumet, som nok en gang har funnet begeistrede lyttere og kritikere, sørget for at Bombino ble Grammynominert, som første artist fra Niger noensinne. Det er spilt inn i Marokko og er et uttalt forsøk på å komme enda nærmere tuareg-arven enn Bombino har gjort på tidligere plater. Inspirasjonen fra Bombino er lett å støte på i moderne bejublet indie som for eksempel Dirty Projectors – David Longstreth fra det bandet produserte hans forrige plate. Før det igjen satt Dan Auerbach fra Black Keys i produsent-stolen. I begge tilfeller er det imidlertid først og fremst Bombinos egen musikalske visjon som skinner igjennom – minneverdige, brennaktuelle låter fremført av en særegen stemme og en unik instrumentalist som preger den globale musikkscenen i stadig økende grad.